DET ER 25. desember, juledag ... Etter en fem dagers forsinkelse i Europa på grunn av tung snø (tilsvarende du kan få fra et dryss fra en litt åpnet, en halv tomme boksen av melis), er kapteinen annonserte fra cockpiten at han ber om 15 minutter mer for å prøve å fikse flyet, slik at vi kan fly.
Å være klar, var denne flyreisen utgangspunktet forsinket over en time fordi Frankfurt ikke ville la dem fly i fra London (noe om en uren rullebane) og nå er opp til en ekstra time, fordi "noe" synes å være brutt.
Dette har vært en interessant observasjon i hvordan den umiddelbare omverdenen takler endring, tilpasning og pine.
Overraskende, de som synes best i stand til å takle det er de eldste rundt meg. Det har vært to tilfeller av nær struping av service personalet og begge har kommet fra personer under 30 år. 
Jeg lurer på se på ansiktene til mange men hvis det ikke er en lite sinne undertrykkelse som skjer i mellom 30 - 50 år rekkevidde.
Ohhh ser, de bringer oss godbiter å roe oss ned. Og smart på dem, det er sjokolade i en av godbiter. Det vil påvirke våre følelser (det er klinisk bevist ... de har gitt ut sjokolade ved stengetid barer i London og klarte å kutte ned innlegget festing hærverk med 30%). Vet de at er hva de er gjør? Jeg tror ikke det.
Jeg tror de bare prøver å gi oss ting for å gjøre oss mindre sint. Vanskelig å holde en rynke når du godtar en gave, selv en liten en.
Jeg sier at de ikke er klar over dette fordi deres første tilbud var brus ... koffein og sukker som uten tvil gav folk en liten buzz å kjempe med. (Jeg sov da pop kom med så var mange, men den lille slurk av koks at jeg til slutt grep har meg opp og surret og klar til opptøyer med alle andre).
SO ... kapteinen kom tilbake, og bemerker at han var 2 minutter over hans etterspør 15 minutter og sa at de må bytte over et par datamaskiner og hvis det ikke løser meldingen, deretter "det vil bli en lang forsinkelse" ...
Egentlig? fra 5 1 / 2 dager opp til 5 1 / 4 dager. Egentlig hva han antydet i slutten av hans budskap var at rescheduling reiser for "i morgen" vil bli den neste utgave ...
Slik at barna løper rundt. De er fine. De gamle folk er å sovne eller lesing. Og de fleste av ungdommene er latter eller sinne gni hodet og pakking deres bærer på, slik at de kan bli de første off.
Nå er jeg bare skrive å skrive. Kan ikke huske eller bryr hva min hensikt er.
Når du ikke kan gjøre noe om verden som gjør ting til deg da du er i en verden av pine.
Trafikk
Politisk galskap
Døden
Aldring
Men det er noe fint i en situasjon som dette når du akseptere det og ser (noen ganger veldig hardt) for den gode siden.
Jeg var faktisk ganske glad for å ha oppurtunity å tilbringe en avslappet jul i Tyskland og ikke rundt den vanlige nordamerikanske kommersialisme.
Det finnes en kobling med buddhismen og Impro igjen. Non-vedlegg. Ikke hold på begjær. Slipp av historien i tankene dine. Se hva historien er NÅ.
Historien er at nå jeg blir gitt denne sjansen til å skrive et lite notat når ellers jeg ville ha vært for "opptatt" flytte fra en aktivitet til en annen.
Så ... det er OK ... for nå. Men jeg er klar til å hoppe i opprør hvis det virker som det kan være en morsom rolle å spille.
Hmmm som minner meg om en frase fra skrivingen av Carlos Castaneda bøker som jeg leste som tenåring - "Controlled Folly". Noen buddhister kan si at det er ingen grunn til å være opprørt fordi det gjør ingenting for å bevege deg fremover, men sa "opplyste helten" i boka at en gang vi velger den dårskap for vår egen underholdning.
Vi er skapninger av følelser. Stand til en rekke SOOO hvorfor ikke føle dem og hvorfor ikke forstår at vi kan kontrollere dem når vi vil. Det er ikke et problem med å være sint eller trist, er det et problem med sinne eller Saddness eller noen følelser BLIR oss. Vi er tapt til det hvis vi lar det bli oss.
Du vet du kan slå den filmen du ser på eller av. Du kan velge å se på komedie eller tragedie. Du vet at utfallet vil oppstå og du kan nyte turen at det gir deg.
Kan vi lære lærdom av vårt ønske om å oppleve livet stedfortredende i filmer og bruke den til liv. Kan vi egentlig ta samme verdsettelse av livet vi får fra å se en tragedie og bruke den følelsen til den sanne tragedier vi har i livet. bahhh ... hardt.
Uansett ... Mr Pilot sier han ikke har glemt oss. Sier vent et minutt og han vil ha hele historien ...? Uansett hva det betyr.
Hvem har hele historien?
Ohhhh nå han forklarer at de-icing væske har trolig fått inn vingen mechanisims og de må bringe inn ENGINEERS ... og vi får et valg (som er god taktikk for å gi oss noen kontroll) ...
Valget en - gå av flyet, vil de grave ut bagasjen vår så mye med tyske passkontrollen.
Valget to ... få dette ... Hold deg på bord med våre vennlige pilot mens de prøver å fikse dette ... som ... kan ta .... opp til ... .. TRE TIMER.
Og han sier han er villig til å bo for tre timer med oss (takk min venn), men på det tidspunktet ikke de vil være lovlig høyt for fly.
Ohhhhh ... lokket er av og som dominobrikker folk sette hverandre ut. Mange flytter til døren. En fyr som holder en baby spør i en spent tone: «Hvorfor de ikke kunne de ha gjort denne kunngjøringen to timer siden ..."
Nå er denne ser på uoppfylte løfter. På scenen hvis du setter opp en forventning og ikke oppfylle det, er publikum svært ulykkelig.
Denne målgruppen er veldig ulykkelig.
Og interessant nok, der folk smile eller lage en spøk, andre følger. Der folk heve stemmen og furl øyebryn slik at også gjøre de rundt dem. Det er lett å opptre som en mobb.
Den ene jenta farende til døren svarer bryskt: "Dette er hvordan jeg tilbringer min juleferie - på en flyplass". Forventninger og ønsker uoppfylte skape pine og drama. (Jeg ikke bedømme. Jeg føler meg dårlig for henne. Jeg bare observerer filmen).
ohhhhhhhhhh Nå boarder politiet ikke vil la passasjerene ut før de kan sikre at de går gjennom en spesiell port (eller hvis de var pudler, hoppe gjennom høyre ring!)
Nå kunngjøringer kommer fra en annen stemme .. og stemmen vil bare snakke tysk. Det er en annen måte å isolere noen: grense kommunikasjon.
Når problemet varmer opp, det er den uunngåelige gruppen tilkobling - Vi er i denne sammen - mot samme FOE! og kommunikasjon skjer mellom de allierte, men den "fiender" vokse mer fjernere med svekkelse kommunikasjon og misforståelser ..
Den innledende kontakten mellom fremmede er vanligvis ganske fin. Smil på ansikter og comisseration i den delte pine, men da synes at den som har sterkere status sterkest påvirker følelser av den aktuelle gruppen.
Ohhhh det tyske politiet har fremdeles ikke kommet (Mr. Pilot har kommet tilbake. Det virker som han har beseiret den onde tyskspråklige skurk som tok over sin mikrofon-OG jeg gjetter var årsaken til problemet med flyet i første omgang .)
OK ... en annen stemme. Assistenten med en svak, ikke-authoritive stemme (prøver å høres ut som den myndighet - han så ser opp til Mr Pilot) sier politiet er klare. De som ønsker å gå av flyet kan gå ...
Utvandringen begynner. Jeg så håper vil at foreldrene til barnet å gå.
Nå ...
det er den siste av de overlevende. Og den siste åtseldyr. Muligens 100 personer igjen på flyet der det var nærmere 300. Av passasjerene snike tilbake til sine plasser med store smil på deres ansikter etter scavenging byssa og bringe tilbake kjeks eller en pudding (den 60 år gamle kvinnen som stjal seks frukt ørkener og ga dem til menneskene rundt henne var ganske en helt.)
Alle som kommer tilbake holder et par bokser med pop eller kjeks holder dem på en måte som svakt skjuler dem, men du kan fortelle hvem tyvene er fordi hver har et unikt og stort smil.
Som barn som har fått unna med noe de har gjort galt de virke litt brautende og også det er noe i ansiktet som kan si til en forelder som kunne fange dem - "ikke straffe meg, er jeg en lykkelig søt skapning" .
Jeg gikk den ærlige ruten (som folk flest gjorde) og ba for noen cola (trodde koffein ville hjelpe meg hodepine), men det var ingen igjen. Jeg la merke til en ingefærøl, og hun gav den til meg. Jenta bak ba om en også, men jeg fikk den siste, så ga jeg det til jenta og tok en annen drikke. Ikke for å tout min egen gode gjerning, men at miniscule litt "gode" hadde ekstra kraft og gjort bedre følelse rundt på grunn av kontrasten av den situasjonen vi var i. Kontrastene er interessant i situasjoner med belastning eller kamp. Smuler er fester til de som ikke har spist på en uke.
Et eksperiment som jeg ønsket å gjøre var å spørre de fattige flyvertinnen hvordan hun gjorde. Som du kan forestille deg alle problemer er hennes feil i øynene til de som blir torturert av omstendigheter.
Det interessante respons var "hva?"
Jeg visste jeg var høyt nok. Jeg visste at hun var en engelsk foredragsholder ... og en idé som kom til tankene var at hun hadde en hard tid å høre hva som ikke var i kretsen av expecations.
Spørsmålene hun hadde vært experienceing var: Hva er det som skjer? Når skal vi? Hvorfor er livet behandler meg så dårlig? Derfor bør fremtidige spørsmål har en lignende tone, ikke sant? Når kommentaren er bekymring for hennes følelsesmessige tilstand, er det for langt ut av sirkelen for umiddelbar forståelse.
Som en historie. Vi beveger oss for langt ut av sirkelen av hva som er mulig og noe i sinnet av publikum "ikke kan høre".
Så nå ... Øl og vin begynner å flyte.
De resterende mennesker er en annen rase. De er å kaste sjokolade på en provisorisk basketball hoop, drakk øl og vin, snakker med folk de ikke har møtt før og generelt koser seg.
Og gjett hva?
Mr Pilot sier at de har fikset problemet. Som du kan gjette ... den ekstreme belastningen er løftet, løfte og håp som hadde vært fading ble realisert mot alle odds ... og følelser av de overlevende bryter ut i jubel ...
Men så - ikke et annet problem. Ikke enda uansett, men de som ble sluppet av, start streaming tilbake på flyet som piloten snakker. Ansiktene deres er ikke som alle andens ansikter som oppholdt seg. Ansiktene deres er frustrert og irritert med galskap og den flyvende sjokolade.
Det er en morsom historie å se på.
Chaos her ...
De andre som har kommet tilbake på er scaveging maten vår. Og nå er de glad for å være en del av rotet. Men egentlig gjør de fortjener det vi kjempet for ...
Personale bare gikk gjennom alles online bagasje nå for å sørge for at vi ikke har noe farlig igjen om bord.
Jeg er sulten. Jeg fikk ikke en av piratkopiert sandwhiches eller fast føde.
De ansatte er smilende i hjørnet og klemmer hverandre litt. Jeg tror de er glade for at de gjorde det gjennom sin egen historie.
Hmmm kanskje jeg har litt sjokolade i pelsen min.
Mmm sjokolade.
En annen bølge av passasjerer avkastning. De er i en dårligere stemning enn den første. Det handler om samfunnet og de ble mest mulig ut av samfunnet, kjemper alene, fanget i sine egne verdener.
Og de forårsaker mose problemer når de er tilbake kjemper for sine originale setene ... (som om noen sitter i hvert sitt sete lenger. OK jeg ... jeg har ikke forlatt mitt sete. Welll gang. Twice. Likevel er det min plass! STAY AWAY!)
Så ... det ser ut som jeg har deffinitely savnet min tilkobling flyturen til Calgary. Dårlig flyvertinne virker så såret av denne informasjonen. Jeg hater å få henne slik smerte. Hun forteller meg vil det være hotell for oss og de ansatte venter på å hjelpe når vi ankommer. Hun klapper ryggen min så jeg går bort. Hun er spansk. Spanske folk er sånn.
Vel .... batteriet er lavt, og historien går videre. Jeg hater å lukke datamaskinen, men jeg ønsker å spare min makt for hva som kommer etterpå!
7 timer for sent og vi er endelig på antennen veien. Et siste forsinkelsen som de plukket gjennom våre poser til å kvitte seg med de 12 stykker som tilhørte de 14 menneskene som ikke vende tilbake til oss. Min tanke er de sannsynligvis fått et par ekstra stykker bare for godt mål å torturere en eller to flere mennesker når vi kommer til London uten deres julegaver og undertøy.
Lidia, leder av kabinbesetningen virker som familie og sier at vi vil alle huske denne julen, og uansett hvordan den fungerte, merry christmas hun ønsker oss alle. Også, sier hun vi flyr så fort vi kan. (Vi er barbering sekunder ut av våre timer lateness!)
Da flyet begynte å bevege var det jubel. Når mannskapet viste oss hvordan vi skal feste vår setebelter var det jubel og roper å "ta på vesten". Når den medfølgende videoen brøt sammen var det en trist stønne fra publikum. Jeg har aldri sett noen betale så mye oppmerksomhet til flysikkerheten snakke. Og det var smil fra mannskapet som de vises utgangene, bekreftet hvordan du bruker luft masker og redningsvester.
Og så mer jubel som vi var opp i luften. Det var noen vitser om merkelige lyder og mindre jubel og vi endelig glattet ut flygende.
Jeg er overrasket over at de tjener oss noe å drikke ... Jeg trodde vi drakk det hele. Men det er alt gratis. Lots of booze øl og champagne.
Så hvor var jeg ... Ja, jeg var i et fly i 7 timer i Frankfurt. Fikk til London og time lange linjen opp på passkontrollen var ikke så ille, vel vitende om at et godt varmt måltid og Bed ventet på meg komplimenter av British Airways.
Så etter passkontrollen ... Ahhh ja, bussen. Før passkontrollen var en ganske lang linje som jeg var heldig nok til å være nær fronten av og folk hjelpe dem som savnet sine flyreiser. MEN ... dette var ikke vanlige mennesker ... OH noooo ... Disse var briter med sympatiske toner i riktig høflig stemmer som ville gjøre det snilleste besteforeldre virke vulgært og mener energisk.
Jeg nesten lyst til å applogize til kort grå haired British Airways Tjenesten Attendant, Victor for å ta opp noe mer av sin tid enn nødvendig. Og så mange valg å gjøre.
Vil du la ved 16:10 eller 15:00 i morgen? British Airways og Air Canada?
Uansett tidligere fly er. Det er Air Canada? Vel da vil jeg gjøre det - (merker jeg en dimming av lysene i Victors øyne).
Ønsker du en gratis over natten pakke med nødvendigheter? Ønsker du å plukke opp bagasjen din til å ta til flyplassen eller skal vi shuffle det med til neste fly?
Hmm en tanke slår meg. Hvis du sender bagasjen min over til Air Canada er det en større sjanse for at bagasjen skal gå tapt?
Det er pussig hvordan han ikke svarer, men bare svelger. Så jeg spør, Tror du det ville være bedre å feste med britisk (ohhh det er den gnisten i øynene). Selvfølgelig, jeg er enig så mye å spare meg stresset av potensielt tapt bagasje samt å bringe litt lys inn i øynene til min venn Victor.
Victor smiler og endringer alle planene og legger til, "jeg skal flytte deg opp til den fremre delen - verdens reisende"
Først tror jeg det er en løpetid på kjærtegn, men da forstår det er hva de kaller de 10 første radene. "World Traveller".
Så Victor og jeg skiller lag og min 7 timer i et fly og en andre savnet fly hjem ...
Og piste d 'motstand og hva jeg har ventet på alle disse tre månedene av reiser?? Ekstra benplass, fancy hodetelefoner, prioritert sitteplasser og litt hånlige blikk, men også delvis misunnelige blikkene fra andre passasjerer lurer på hva jeg gjorde for å fortjene en slik posh plass på flyet. Jeg hørte selv at det tryggeste stedet er rett over vingen. Ahhhh jævla sikkerhet, har jeg beinplass!
