Døden og Livet var et tema i Bogota.
Ahhhhhh Bogota Colombia. Min tid er avsluttet her, men minnene gi fødsel til inspirasjon og nye ideer. Den internasjonale festivalen inneholdt personer fra Tyskland, Argentina, Colombia og Canada.
En av mine villeste minner var showet på fredag kveld.
Hvis du aldri har hørt et publikum virkelig koblet i variert statene følelsesmessig reaksjon da du ikke virkelig har følt kraften som improvisasjon har. Det var stønn av sorg, skrik av sinne, hav av latter og andre varierte lommer av følelser for showet. Det er alt en improvisasjon gruppe ville håpe på.
Publikum igjen med store smil og en varm glød. Mange publikummere ble igjen for å møte de kastet og henge ut med hverandre foran inngangen til teatret. Skape miljø der folk ikke ønsker å forlate betyr at de sannsynligvis vil komme tilbake.
På scenen en improvisatør kommer opp med en idé. DET er en god idé! Men ... historien på scenen endringer og ikke lenger passer med historien i improvisers tankene. Den grådige improvisator holder på til hans personlige syn og scene dør. Den smarte improvisator dreper sin idé for å gjøre plass for fødselen av den nye historien.
En av de fine elementer i showet var balansert kjempe for integriteten av scenen versus den lekne natur improvisers. Det er spennende når det er fare for at hele toget kan gå av spor og over kanten av kaos, men det er trukket tilbake akkurat i tide.
Den improviserte spille der en mann kamper døden og til slutt omfavner den etter en lang kamp fikk publikum følelsesmessig engasjert på mange nivåer. Like engasjerende var vrøvl spille i japansk vrøvl av en mann på jakt etter meningen med livet og finne det i kjærlighet bare for å miste det og finne det igjen i døden.
Publikum fikk valget mellom å se avslutningen av bare én av de to stykkene ovenfor. De ville ikke alow dette valget å eksistere. De ropte til de så begge.
Under en av workshops , kom en av elevene en forståelse for at improvisasjon kan være mer enn gags og billig ler. Han spurte hvordan de kunne re-tog publikum å se verdien av et komplett måltid av improvisasjon der de hadde blitt brukt til kveld på bare godteri.
Jeg foreslo at de burde ikke være redd for å drepe sitt publikum.
Ved å arbeide mot det som skulle inspirere selv å vokse, kan de miste noe publikum medlemmer, men etter hvert skulle få et publikum som ville komme tilbake mer sunn uke etter uke etter uke for noe som matet dem på mange nivåer snarere enn noe som ble forutsigbar.
Den Theatresports kamp på torsdag var en flott lærerik opplevelse for publikum og kastet. Showet bygget sakte og i en perfekt bue som viser skal ha. Publikum gikk fra passiv teater overvåkere, til folk som bråkte på dommerne og ropte hurra for deres favoritt artister.
Å se folk som aldri har gjort før tappert risiko stå på scenen, noe som gir fødsel til hva som vil hopefull være lange liv av scenen improvisasjon var en nytelse.
I notatet økten etter forestillingen var det noen kommentar fra folk føler de ikke får nok tid på scenen. I diskusjonen som fulgte håper jeg at det var en erkjennelse av at showet var for publikum. Hvor utøverne kan drepe sitt ego og redsel for å øke publikum opplevelsen, så improvisers vil ha vokst til en sterkere stat.
Alle som er involvert i Lagata internasjonale Impro festival følte en følelse av tap på slutten samtidig de følte begavet med verktøy av ny inspirasjon til å skape nye og like inspirerende arbeid.
Nå er det gjort. Hva kommer etterpå?
For meg ... Peru.
